Fattigdommen har ennå ikke helt sluppet taket hjemme hos 40 år gamle Suvho Rani Bara. Men i selvhjelpsgruppa «Shapla» har hun fått nytt håp.
Rad på rad står plantene og brer seg grønne og frodige på brede stativer som står på påler en meter eller så over bakken. Som et irrgrønt teppe dekker de verdifulle plantene flere rader over et område på et halvt mål. Her dyrker Suvho den ettertraktede grønnsaken spiny gourd, en grønnsak som dyrkes i monsuntiden og er blant annet svært rik på proteiner og jern.
God forretning
Grønne blader, lyse - nærmest hvite blomster og modne frukter. Alt er på buskene nå. Suvho går fra busk til busk. I den ene hånden holder hun en liten rød plastkurv. Visne blader blir plukket bort, og med en blomst i den andre hånden bestøver hun blomster som skal gi en ny vekst.
Under plantene henger det hun er ute etter, en ettertraktet grønnsak som i sesongen gir svært godt betalt. For et kilo kan hun kassere inn rundt åtte taka (om lag 80 øre), av og til mer.
Fattigdomsbekjemper
– Jeg jublet da jeg ble valgt til å være med i prosjektet sammen med 14 andre kvinner i landsbyen. Jeg kan skrive navnet mitt, men jeg kan ikke lese og har ikke gått på skolen. Sammen med mannen min har jeg jobbet som dagarbeider og tjente mindre enn en dollar om dagen. Dette prosjektet har forandret alt for meg og familien min, sier Suvho med et bredt smil. Hun har to voksne sønner, en som er 21 år og gift, og en yngre som fortsatt bor hjemme. Han er 18 år og dagarbeider.
– Vi var fattige. Vi jobbet mye, dagene var lange, og vi tjente lite.
Gruppa hun er med i startet for tre år siden gjennom Strømmestiftelsens samarbeidsorganisasjon Rangpur Dinajpur Rural Service (RDRS).
Hardt arbeid
– Vi var fattige. Vi jobbet mye, dagene var lange og vi tjente lite. Huset vi bodde i var av jord og leire og stråtak. Vi hadde ikke vegger og tak av bølgeblikk, som i dag. Når vi jobbet ute hos gårdeierne, måtte vi ha med oss mat, men vann fikk vi. Vi hadde ikke husdyr, og grønnsaker brukte vi ikke.
Den yngste sønnen vår begynte å arbeide sammen med oss da han var 12 år. Jeg husker vi brukte nesten alt vi tjente på mat. Det var en vanskelig tid. Skjedde det noe spesielt, som for eksempel et bryllup, festivaler eller noe vi skulle være med på, måtte vi låne penger fra pengelåneren. Det var dyre lån. Jeg er glad vi ikke behøver det lenger, sier hun.
– Fattigdom er å ikke ha kunnskap. Vi visste ikke at det vi er med på nå kunne være mulig
Lån fra gruppas sparekasse
Blikket blir fjernt, og den smilende kvinnen får et alvorlig drag over ansiktet.
– Fattigdom er å ikke ha kunnskap. Vi visste ikke at det vi er med på nå kunne være mulig. Nå kan vi låne fra våre egne penger i selvhjelpsgruppa. Før måtte vi ta dyre lån fra pengelåneren. Lånte vi 10 000 taka, kostet det 15 000 etter et år. Nå kan vi låne mye billigere. For lånet betaler vi en liten avgift vi selv bestemmer. Jeg har lånt tre ganger, hver gang 5000 taka (500 kroner) og betalt tilbake 5500 taka. 500 taka (50 kroner) er prisen gruppa tar for et lån over seks måneder, og det er penger vi betaler til oss selv, sier hun med et stort smil.
Gruppa kommer sammen en gang i måneden for å diskutere ulike temaer. Nå lærer de om dyrehelse, og etter en stund er det nye temaer. En gang i uka har de spare- og lånemøte. Suvho og de andre medlemmene må spare minst 20 taka (2 kroner) per gang.