For snart fire år siden startet et knippe kvinner en landsbygruppe som de håpet ville hjelpe dem til å tjene mer på håndarbeidet sitt.

Bangladesh, Patilagon

Med trente fingre og raske hender fletter Rashu Rani Khotriya en ny «Kula» – et brett for rensing av ris – som hun gir til mannen. Med fiber fra bambus syr han den fast til en bambusramme. Snart blir det nye kjøkkenredskapet å finne på et marked et eller annet sted i Bangladesh. 

Gjennom flere generasjoner har befolkningen i landsbyen flettet kurver, matter og utstyr til husholdning og gårdsdrift. For snart fire år siden startet de en landsbygruppe som de håpet ville hjelpe dem til å tjene mer på håndarbeidet. 
– Vi startet «Shapla», en gruppe vi mente kunne være en plattform for å utvikle landsbyen og familiene våre, sier de ti kvinnene.

For snart fire år siden startet de en landsbygruppe som de håpet ville hjelpe dem til å tjene mer på håndarbeidet. 

Vannlilje 
Gårdsplassen er fortsatt våt etter nattens regn. Monsunen, som skulle gitt vann til å plante ris, har ennå ikke kommet, og fortvilte bønder må bare håpe at det ikke tar for lang til før regnet kommer. 

Vi sitter på tomme sekker som er lagt ut på leirgolvet utenfor et av hjemmene. På gårdsplassen utenfor tripper høner og ender som graver og hakker etter mat. Mennene og barna lytter spent til samtalen. De har kalt gruppa «Shapla», som betyr vannlilje og er navnet på Bangladesh sin nasjonal-blomst. 
– Gruppa er som en vakker lilje, sier kvinnene. Det er Strømmestiftelsens samarbeidsorganisasjon, Sabalamby Unnayan Samity (SUS), som driver arbeidet og hjalp dem med å starte opp. 

Først måtte vi finne ut hvor omfattende fattigdommen er her, og så måtte vi finne de fattigste.
Deretter lagde vi en utviklingsplan for de neste fem årene.
Programansvarlig Kumar B. Dey

Drømmeplan
– Dette er et fattig område. I landsbyen er det 26 familier. De fleste kvinnene jobber med bambus. Mennene er dagarbeidere. Først måtte vi finne ut hvor omfattende fattigdommen er her, og så måtte vi finne de fattigste. Deretter lagde vi en utviklingsplan for de neste fem årene. Så skulle hvert medlem lage sin personlige utviklingsplan, sin drømmeplan, for seg og familien. Vår oppgave er å gi råd, kunnskap og hjelpe med å danne grupper. Vi har ledertrening, underviser i entreprenørskap og om det å tjene penger. Vi følger opp og jobber sammen om å utvikle nye ideer og produkter, sier programansvarlig i SUS, Kumar Bidyut Dey. 

Et sterkere fellesskap
– Fra å ha hatt nesten ingen inntekt selger kvinnene nå for 300 – 400 taka (30 – 40 kroner) per dag, mot 100 – 150 taka (10 – 15 kroner) som var vanlig da vi kom hit i 2019..I tillegg jobber vi med bevisstgjøring og kunnskap om rettigheter og hvordan de kan jobbe med lokale myndigheter. Vi ser virkelig at familiene har fått det mye bedre, sier Dey. 

Fra å ha hatt nesten ingen inntekt selger kvinnene nå for 30 – 40 kroner per dag,
mot 10 – 15 kroner som var vanlig da vi kom hit i 2019
Programansvarlig Kumar B. Dey

– Nå vet vi hvordan vi kan kontakte lokale myndigheter, at vi har rettigheter og kan legge frem sakene våre. Nå er vi opptatt av å få bedre vei til landsbyen og en ny brønn. Det er for mye fluor i drikkevannet vårt. Nå vil vi at myndighetene skal bore en dypere brønn og finne bedre vann til oss. «Shapla»har gitt oss en plattform til å stå sammen, og som gruppe står vi sterkere. Nå blir vi sett og lyttet til, og vi får lettere tilgang til det offentlige. Vi visste ikke at dette var mulig før SUS kom og viste oss, sier kvinnene. 

Samordnet produksjon
De smiler, og latteren sitter løst. Nå har de markedstilpasset produksjonen og selger varene til oppkjøpere som kommer forbi. 
– Nå vet vi hva vi kan ta for det vi lager. Vi sparer også penger når vi kjøper inn råvarer, fordi vi handler til hele gruppa. Før gikk vi fra hus til hus for å selge. Vi brukte mye tid, og prisen vi fikk var dårlig. Nå kommer oppkjøperne til oss, de legger inn bestilling og vi produserer i takt med behovene, sier de.