Blir vi generasjonen som sviktet i kampen mot den ekstreme fattigdommen? Selv om verden hatt tatt store steg i kampen mot ekstrem fattigdom de siste tiårene, har de siste årene vært et skritt tilbake.
Utenrikskommentar
av Erik Lunde
Generalsekretær
Publisert i Vårt Land første gang tirsdag 20. desember 2022
Millioner marsjerte i gatene under parolen «Make Poverty History». Verdensstjerner som Bono, Coldplay og Madonna sang for å vekke oppmerksomheten til verdens ledere. Tusenvis av mennesker sto musestille sammen, mens de knipset hvert tredje sekund for å minne om hvor ofte den ekstreme fattigdommen kostet et barn livet.
Året var 2005. Make Poverty History-kampanjen satte for alvor kampen mot den globale fattigdommen på dagsordenen. Verdens oppmerksomhet ble rettet mot den dehumaniserende, ekstreme fattigdommen store deler av jordens befolkning lever i. Samtidig tente kampanjen et håp i oss: Den viste at vi har nok ressurser til å utrydde ekstrem fattigdom. Hvis det finnes politisk vilje, kan alle sikres en inntekt de kan leve av. Nelson Mandela sa «vi kan være den store generasjonen» som fjerner fattigdommens ansikt fra vår verden.
Make Poverty History-kampanjen førte til umiddelbare politiske gjennomslag. Land som Storbritannia, Frankrike og Norge fulgte opp med å øke sin innsats mot global fattigdom. Da Jens Stoltenberg ble statsminister samme høst, lanserte han målet om at 1 prosent av Norges inntekter skal gå til å bekjempe global fattigdom. Ettergløden av Make Poverty History-kampanjen kunne fortsatt kjennes da verdens ledere i 2015 løftet frem kampen mot fattigdom som det første og viktigste av FNs bærekraftsmål. Utryddelse av fattigdom ble sett som en ufravikelig forutsetning for at vi skal kunne løse alle de andre utfordringene verden står overfor.
Det er ikke uten grunn at utryddelse av fattigdom er målet over alle mål. Uten å få bukt med fattigdommen, vil fortsatt mange mennesker dø av sult og sykdommer som enkelt lar seg kurere. Uten å gi mennesker et håp om en fremtid uten fattigdom, vil flyktningkrisene forsterkes og flere søke mot ekstreme grupper. Uten å skape nye, grønne inntektsgrunnlag for de millionene som lever i ekstrem fattigdom, klarer vi aldri å løse naturkrisen eller kutte klimagassutslipp.
Selv om verden hatt tatt store steg i kampen mot ekstrem fattigdom de siste tiårene, har de siste årene vært et skritt tilbake.
Hvor ble det av fattigdomskampen?
Sjelden har det blitt skrevet mer om fattigdom her hjemme enn de siste månedene, men i dag oppleves det som at oppmerksomheten stanser ved riksgrensa. Det virker som at den globale kampen mot fattigdom har mistet momentum. Mange tviler på om at vi kommer til å nå «målet over alle mål». Strømmestiftelsen utførte tidligere i år en undersøkelse som viser at bare 1 prosent av befolkningen tror at vi kommer til å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Pessimismen er ikke ubegrunnet. Selv om verden hatt tatt store steg i kampen mot ekstrem fattigdom de siste tiårene, har de siste årene vært et skritt tilbake.
Ifølge Verdensbanken har koronapandemien, Putins angrepskrig i Ukraina og eskalerende klimaendringer utløst det største tilbakeslaget i kampen mot global fattigdom siden andre verdenskrig. Ekspertene i Verdensbanken sier at det nå er usannsynlig at vi kommer til å nå målet. Samtidig har kampen mot ekstrem fattigdom havnet i skyggen av andre problemstillinger. Det snakkes ikke lenger så mye om «målet over alle mål». Et talende eksempel er Støre-regjeringens politiske plattform, der ordet «fattigdom» kun er nevnt én gang i kapitlet om global utvikling.
Globale utfordringer knyttet til sikkerhet, migrasjon, helse og klima har til en viss grad satt kampen mot fattigdom på vent – til tross for at fattigdom ofte er roten til de samme utfordringene. Mange land, inkludert Norge, har senket ambisjonene i kampen mot global fattigdom. Det er en trend at prosentmålene på bistand faller i land etter land. I tillegg kanaliseres en stadig større andel av bistanden til formål som ikke er direkte knyttet til å fattigdomsbekjempelse.
Støre-regjeringen har for eksempel åpnet for at bistanden skal finansiere arbeidet for å nå en rekke ulike bærekraftsmål, og i neste års budsjett åpner regjeringspartiene og SV for at bistand kan brukes til våpenhjelp til Ukraina.
Det finnes mange gode og viktige globale formål, og det er fristende å gjøre et innhogg i midlene som egentlig skal gå til fattigdomsbekjempelse. Det er positivt at utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim har understreket at bistandsmidler skal bidra til å bekjempe fat tigdom. Hun kommer sikkert til å møte motstand langs veien, men har Strømmestiftelsens fulle støtte når hun slåss for verdens fattige.
Vi har fortsatt mulighet til å bli «den store generasjonen», som Nelson Mandela snakket om. Akkurat nå er vi derimot generasjonen som sviktet.
Forblir en stygg samtidsfortelling
Vi har fortsatt mulighet til å bli «den store generasjonen», som Nelson Mandela snakket om. Akkurat nå er vi derimot generasjonen som sviktet. Ved å gi opp bærekraftsmålet om å utrydde ekstrem fattigdom, sviker vi de fattige i verden. Vi gjør det samtidig som at vi vet at ekstrem fattigdom dreper tusenvis hver dag, og fratar en stor del av jordens befolkning muligheten til å leve gode liv. Det er dessuten dårlig nytt for verdenssamfunnet og Norge.
Ekstrem fattigdom gjør verden mer urolig og mindre trygg. Det skader stabiliteten i verdensøkonomien som alle land er avhengige av. Det fører til sammenbrudd i demokratier og svekkelse av institusjoner. Det gir opphav til konflikter og rekruttering til terrorisme og ekstreme grupper. Det sender mange flere mennesker på flukt. Det vanskeliggjør felles innsats for å beskytte felles helse og miljø – som under pandemier eller når vi skal kutte klimagassutslipp.
Fattigdommen kommer ikke til å bli historie når vi ikke gjør mer for å nå «målet over alle mål». Fattigdommens grusomme ansikt vil fortsette å speile seg i altfor mange menneskeliv verden over.
Fattigdommen kommer til å forbli en stygg samtidsfortelling.